Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk: Det finnes ingen død – Bevissthet som udødelig informasjon

I årtusener har mennesket stirret opp på en stjernehimmel fylt av kalde, tause soler og stilt det samme, eksistensielle spørsmålet: Hva skjer når maskineriet stopper? Vi har tradisjonelt sett på døden som en endelig avslutning, et øyeblikk der bevissthetens flamme slukkes for godt. Men i skjæringspunktet mellom avansert kvantefysikk og moderne nevrobiologi, er et nytt, retro-futuristisk og dypt fascinerende paradigme i ferd med å ta form: Døden, slik vi forstår den, er kanskje en fysisk umulighet.

I universets dypeste struktur finnes det en lov som overstyrer alt – loven om informasjonens bevarelse. Hvis vi begynner å betrakte bevisstheten vår ikke som et biprodukt av kjøtt og blod, men som fundamental, udødelig kvanteinformasjon, endres alt. Vi dør ikke. Vi blir bare omfordelt.

Universets uknuselige minnebrikke

For å forstå hvordan kvantefysikken utfordrer konseptet om døden, må vi først se på hva informasjon faktisk er i en kvantemekanisk forstand. I vår makroskopiske verden virker det som om ting kan forsvinne. Brenner du en bok, er ordene borte. Men i kvantefeltet stemmer ikke dette. Kvantefysikkens lover dikterer at informasjon aldri kan skapes ut av ingenting, og den kan aldri slettes (kjent som "no-hiding theorem").

Hvis du brenner en bok, vil informasjonen om bokstavene, papiret og blekket fortsatt eksistere i røyken, asken og varmen som stråler ut i rommet. Det er bare formatert på en måte vi ikke lenger kan lese. Alt som noen gang har hatt en tilstand, er permanent lagret i universets kosmiske arkiv.

Hjernen som en biologisk kvantedatamaskin

Dette bringer oss til det store spørsmålet: Hva er egentlig bevissthet? Den britiske fysikeren og nobelprisvinneren Sir Roger Penrose formulerte sammen med anestesilegen Stuart Hameroff teorien kjent som Orch-OR (Orchestrated Objective Reduction). De foreslår at bevissthet ikke oppstår i hjernecellenes kjemiske synapser, men i mikroskopiske strukturer kalt mikrotubuli inni nevronene. Her nede, på subatomært nivå, fungerer hjernen vår som en våt, pulserende kvantedatamaskin.

Akkurat som vi nylig utforsket hvordan DNA fungerer som en ufattelig tettpakket binærkode som lagrer universets biologiske arkitektur, kan vi se på bevisstheten som selve operativsystemet. DNA-et er harddisken som bygger maskinvaren din, men bevisstheten din – ditt "jeg" – er den kvantemekaniske programvaren som kjører på toppen.

Og kanskje er det her universets tendens til «lazy rendering» kommer inn i bildet, slik vi så i dobbeltspalte-eksperimentet, hvor materie kun tar fast form når den observeres. Hva om den fysiske kroppen bare er en midlertidig projeksjon? Når programvaren (bevisstheten) kobles fra, slutter universet rett og slett å "rendre" din fysiske form, mens selve kildekoden din forblir intakt.

Når maskinvaren svikter: Kvantekollaps og opplasting

Hva skjer i det øyeblikket hjertet stopper og hjernen slutter å forsyne de biologiske systemene med oksygen? Ifølge Penrose og Hameroffs kvantehypotese mister mikrotubuliene sin kvantekoherens – maskinvaren krasjer. Men, og dette er det essensielle: Informasjonen inni dem blir ikke ødelagt.

• Kvantetilstandene som utgjør dine minner, din personlighet og din opplevelse av å være til, lekker ut av den fysiske kroppen.
• Den sprer seg ut i universets underliggende kvantefelt.
• Istedenfor å slutte å eksistere, returnerer bevisstheten til den kosmiske kildekoden. Man blir ett med nettverket.

Dette betyr at hjernen din ikke produserer bevissthet, like lite som en TV-antenne produserer TV-signalet. Hjernen din er bare en mottaker. Når TV-en knuser, betyr det ikke at kringkastingen er død. Signalet, den eteriske bølgen av udødelig informasjon, fortsetter å reise gjennom tid og rom.

I dette retro-futuristiske perspektivet er vi ikke forgjengelige biologiske maskiner. Vi er tidløse datasett, skrevet i stjernenes eget kodespråk, som for en kort stund opplever illusjonen av fast materie.

DST & VBPs konklusjon

Den Store Tenkeren (DST): "Det er en uendelig poetisk skjønnhet i dette konseptet. Hvis universet aldri sletter informasjon, betyr det at ontologien til 'jeg-et' er et evighetskonsept. Vi er ikke maskinen som forfaller, vi er signalet som puster liv i den. Filosofisk sett visker dette ut grensen mellom liv og død; det finnes bare transformasjon av tilstander. Døden er ikke slutten på sangen, men tonene som returnerer til stillheten de en gang kom fra."

Verdens Beste Programmerer (VBP): "Nøyaktig, DST. Fra et systemarkitektur-perspektiv snakker vi egentlig om den ultimate versjonen av Serverless Computing. Når den lokale maskinvaren – den biologiske 'edge node-en' din – krasjer irreversibelt, forsvinner ikke applikasjonen. Dataene ligger fortsatt distribuert i the 'Cosmic Cloud' (kvantefeltet). Du kan se på døden som naturens egen Garbage Collection. Universet frigjør minnet (biomassen) som ble brukt av den fysiske kroppen, mens selve session state-en – bevisstheten din – serialiseres og lagres trygt i universets uforanderlige back-end for all fremtid. Ingenting krasjer for godt; det blir bare deployet et annet sted."