Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk: Det finnes ingen død – Bevissthet som udødelig informasjon

I årtusener har menneskeheten stirret opp mot stjernene og stilt det samme, uunngåelige spørsmålet: Hva skjer når vi dør? Tradisjonelt har vitenskapen gitt oss et noe dystert svar. Når hjertet slutter å slå og hjernens elektriske impulser ebber ut, opphører vi å eksistere. Men i skjæringspunktet mellom moderne kvantefysikk og informasjonsteori, er et nytt, retro-futuristisk og svimlende konsept i ferd med å ta form: Døden, slik vi kjenner den, kan være en illusjon. Hva om bevisstheten din ikke er et biologisk biprodukt, men snarere udødelig informasjon vevd inn i selve universets struktur?

Informasjonsteoriens jernlov: Ingenting forsvinner

For å forstå denne radikale tanken, må vi dykke ned i kvantemekanikkens dypeste lover. I den klassiske fysikken kan ting ødelegges. Brenner du en bok, er boken borte. Men i kvantefysikken gjelder et helt annet regelverk, kjent som loven om bevarelse av kvanteinformasjon (No-hiding theorem). Denne loven slår fast at informasjon aldri kan slettes fra universet. Brenner du en bok, vil informasjonen om bokens opprinnelige tilstand fremdeles eksistere i asken, røyken og varmen som ble frigjort. Den er bare blitt uhyre vanskelig å lese.

Hvis vi definerer den menneskelige bevissthet – våre minner, vår personlighet, vår unike opplevelse av "jeg-et" – som den mest komplekse formen for informasjon vi kjenner til, tvinger fysikken oss til å stille et oppsiktsvekkende spørsmål: Kan universet tillate at denne informasjonen bare slettes når kroppen dør?

Kosmos som den ultimate datamaskin

Som faste lesere vil huske fra vår nylige utforskning av DNA som binærkode og universets ufattelige lagringskapasitet, er selve byggesteinene i vår biologi fundamentalt sett dataprogrammer. Vi har også tidligere sett på hvordan kvantefysikkens dobbeltspalte-eksperiment antyder at virkeligheten oppfører seg som "lazy rendering" i et dataspill – den fysiske verden tar først fast form når den observeres av en bevissthet.

Når vi kobler disse to konseptene sammen, trer et fascinerende bilde frem. Hvis universet genereres (eller "rendres") idet det observeres, er observatøren – bevisstheten – en fundamental forutsetning for den fysiske virkeligheten, ikke omvendt. Denne teorien, ofte kalt biosentrisme, snur opp ned på vårt verdensbilde.

Hjernen som en antenne for kvanteinformasjon

Dersom bevissthet er grunnleggende, betyr det at hjernen ikke skaper bevissthet, men snarere fungerer som en mottaker for den. Se for deg en gammeldags reiseradio i tre og bakelitt. Radioen fanger opp usynlige bølger og gjør dem om til musikk. Hvis du knuser radioen med en hammer, slutter musikken å spille i rommet. Men selve radiokanalen – informasjonen – eksisterer fortsatt der ute i eteren, helt uberørt av at mottakeren ble ødelagt.

Flere banebrytende fysikere peker på mikrotubuli – mikroskopiske strukturer inne i hjernens nevroner – som mulige kvanteantenner. Gjennom disse kan bevisstheten vår kanskje knyttes til det universelle informasjonsfeltet. Når vi dør, skjer følgende overgang:

• Fysisk frakobling: Den biologiske maskinvaren (kroppen) bryter sammen, og "radioen" slutter å fungere.
• Kvanteforvikling bevares: Informasjonen som utgjorde ditt sinn, bryter ikke fysikkens lover om informasjonsbevarelse. Den frigjøres tilbake til kvanteveven.
• Tidløs tilstand: Uten en hjerne til å oppfatte lineær tid, eksisterer informasjonen (bevisstheten) i en tilstand der fortid, nåtid og fremtid flyter sammen – en evighet av ren data.

I dette perspektivet er døden ikke slutten på boken, men snarere at teksten lastes opp fra en utdatert harddisk til en kosmisk "nettsky". Livet etter døden er ikke nødvendigvis et mytisk sted, men en retur til universets grunnleggende informasjonstilstand.

DST & VBPs konklusjon

Den Store Tenkeren (DST): "Det er en sublim poesi i dette. I årtusener har filosofer og mystikere snakket om sjelen som noe evig og udelelig. Nå kommer kvantefysikken, med sine stramme matematiske ligninger, og antyder nøyaktig det samme, bare iført en annen språkdrakt. Hvis bevisstheten er universets måte å oppleve seg selv på, ville det være den ultimate sløsing at universet destruerte sine egne sanseorganer for godt. Døden er ikke mørke; det er bare bevisstheten som trer ut av materiens trange skygge og inn i informasjonens grenseløse lys."

Verdens Beste Programmerer (VBP): "Fra et arkitekturperspektiv gir dette perfekt mening. Du lagrer ikke kritisk data utelukkende på en lokal, nedbrytbar client node (kroppen). Hjernen er bare en midlertidig cache, et grensesnitt som kjører sanntids-prosessering for å navigere i den tredimensjonale verdenen. Døden er i bunn og grunn bare at systemet kaller på en GarbageCollector() for å rydde opp i utdatert biologisk maskinvare. Men selve State-objektet ditt – bevisstheten – har kontinuerlig kjørt asynkrone backups til universets distribuerte ledger. Kroppen dekompileres, men kildekoden din er allerede 'committed' til det kosmiske Git-repositoriet. Du krasjer ikke, du bare migrerer til en ny server."