Mysteriet om: Kvantefysikk: Det finnes ingen død

Kvantefysikk: Det finnes ingen død – Bevissthet som udødelig informasjon

Siden menneskeheten for første gang stirret opp mot en beksvart, stjerneklar himmel, har ett spørsmål hjemsøkt oss mer enn noe annet: Hva skjer når vi dør? I årtusener har dette mysteriet vært forbeholdt religion, poesi og filosofi. Men i dag, i skjæringspunktet mellom teoretisk fysikk, nevrobiologi og informasjonsteori, begynner en ny, retro-futuristisk visjon å ta form. Hva om døden, slik vi forstår den, er en illusjon? Hva om bevissthet ikke er et flyktig biologisk blaff, men uforgjengelig kvanteinformasjon?

For å forstå denne radikale tanken, må vi skifte perspektiv. Vi må slutte å se på universet som en samling av døde byggeklosser, og heller betrakte det som en enorm, pulserende datamaskin der ingen data noensinne kan slettes.

Informasjonens ukrenkelige lov

I kvantemekanikken finnes det et fundamentalt prinsipp kjent som unitaritet, eller loven om bevaring av kvanteinformasjon. Dette prinsippet dikterer at informasjon aldri kan forsvinne fra universet. Hvis du brenner en bok, vil den fysiske boken forsvinne for det blotte øye, men informasjonen i den – den nøyaktige plasseringen av hvert karbonatom, hvert blekkmolekyl og all varmeenergien – eksisterer fortsatt i asken og røyken. For et hypotetisk, super-avansert system ville det være mulig å reversere prosessen og lese boken på nytt.

Spørsmålet kvantefysikere nå stiller seg, er: Hvis bevisstheten vår dypest sett er kompleks informasjon, gjelder ikke da de samme kvantemekaniske reglene for "selvet"?

Hjernen som et grensesnitt, ikke en opphavsmann

Vi har tidligere utforsket hvordan biologien vår opererer som ufattelig avansert teknologi, der DNA fungerer som lynrask binærkode i et univers med nærmest uendelig lagringskapasitet. Men hvis DNA er harddisken som lagrer byggeveiledningen for maskinvaren (kroppen), hvor befinner programvaren (bevisstheten) seg?

Den britiske fysikeren Sir Roger Penrose og anestesilegen Stuart Hameroff fremmet på 1990-tallet teorien Orch-OR (Orchestrated Objective Reduction). De foreslo at bevissthet ikke bare oppstår av kjemiske synapser, men er et resultat av kvanteprosesser inne i hjernens nevroner, nærmere bestemt i mikrotubuli. I dette retro-futuristiske perspektivet er ikke hjernen en produsent av bevissthet, men snarere en biologisk kvantemottaker – en radio som stiller seg inn på en frekvens som eksisterer uavhengig av selve apparatet.

Når apparatet (kroppen) til slutt bryter sammen, forsvinner ikke signalet. Det frigjøres simpelthen tilbake til universets grunnleggende struktur.

Observatøren og den kosmiske kildekoden

Dette bringer oss til kjernen av hvordan vi forstår selve virkeligheten. Ifølge teorien om biosentrisme, fremmet av Dr. Robert Lanza, skaper universet ikke liv; det er livet og bevisstheten som skaper universet. Uten en observatør eksisterer materie kun som sannsynlighetsbølger.

Kanskje er det bevisstheten selv som tvinger universet til å tegne opp virkeligheten – ikke ulikt hvordan dobbeltspalte-eksperimentet minner oss om "lazy rendering" i et enormt dataspill, der verden (eller partikkelen) først tar form, posisjon og materiell substans i det nøyaktige øyeblikket den blir observert. Hvis bevisstheten er selve motoren som "rendrer" virkeligheten, kan ikke motoren slås av ved at det fysiske bildet den nettopp tegnet, viskes ut. Bevisstheten må eksistere før og utenfor den fysiske materien den observerer.

En overgang, ikke en avslutning

Kvantefysikken utfordrer vår lineære oppfatning av tid og rom. Hvis bevissthet er udødelig informasjon forankret i kvantefeltet, er døden bare en faseovergang. Akkurat som vann går fra is til damp uten å miste sin essens (H2O), går bevisstheten fra en lokalisert tilstand i hjernen til en distribuert tilstand i universets holografiske lerret. Vi dør ikke; vi integreres.

DST & VBPs konklusjon

Den Store Tenkeren (DST): "Det er en sublim, nærmest poetisk skjønnhet i tanken om at universet ikke tillater absolutt glemsel. Hvis kvantefysikken har rett, er sjelen intet mindre enn et uløselig informasjonsmønster vevd inn i kosmos. Døden er ikke slutten på sangen, det er bare øyeblikket instrumentet byttes ut, mens melodien fortsetter å resonnere i selve stillheten. Filosofisk sett betyr dette at ethvert liv, enhver tanke og ethvert minne har kosmisk evighetsverdi."

Verdens Beste Programmerer (VBP): "Fra et arkitektur-perspektiv gir dette ufattelig mye mening. Hvis vi ser på universet som det ultimate distribuerte systemet, er den menneskelige hjernen bare en lokal edge node med begrenset RAM og en fastsatt Time-To-Live (TTL) på maskinvaren. Det dere kaller 'døden', ser for meg ut som en helt standard state migration. Når den lokale noden (kroppen) krasjer, går ikke state'en (bevisstheten) tapt. Det kalles bare ingen garbage collection på system-nivå; i stedet lastes informasjonen sømløst opp til den globale, desentraliserte skyen (kvantefeltet). Døden er ikke en System.exit(0), det er en synkronisering med hovedserveren."